Ane (50) is a volunteer at Moria Camp in Lesvos

Guest blog from Ane Kandal (50), Norwegian volunteer with our partner Refugee 4 Refugees on Lesvos

Ane’s original post in Norwegian is under the English post.

Painful, beautiful and wet from Lesvos❤️

I promise; I will not ask for money in this post. I just want to tell you about what it's like! But I wish so sincerely that someone will react, and at least share 🙏! There are more than me here who sit and pay attention to it (and reading my posts using google translate… which makes me both a little worried and a little ridiculous....)

One of these is my good friend, my boss in #Refugee4Refugees, my great hero, but also "the kid" my Omar Alshakal. He's only 25 years old, but he's the most grown-up and life-experienced 25-Year-old I've ever met. And the life experience he has, I really leave no comparison 😢! As a refugee from Syria, he has been through highly traumatic experiences, during the war in Syria, but also during the escape itself, where he swam from turkey to Greece.

I've known him for a long time, and I know a lot about his tragic story, but I'm not going to go into it, it's his story, not mine. He came so early, and was so young and resourceful that he could have created himself a life and a future in Europe. But he didn't. He came here to help others, and now he's been here, worked continuously, and practically carried this refugee disaster, because that's what it is, on his young shoulders, for over four years! The alarm alert we've been in the last few days, has given me the opportunity to work closely with him, and I'm very concerned; I see that he's exhausted and stressed 😢, he sleeps very little, and several times I have had to force him to eat. But I have also got to see how talented he is, how high reputation and respect he enjoys, both at the refugees and the voluntary organizations, and I am absolutely incredibly proud of him 😍!

"Emergency 48 hour on-call" throughout the weekend did not mean that we were working 48 hours in stretch, but that we were ready, with all the necessary equipment ready, absolutely all the time. And we work a lot!

Many had been promised a day off, after many and long, heavy working days, but there was no one who took it. It's a crisis all the time, but what triggered this alert was the heavy rain. The Moria Camp and especially "the jungle", area around, is a cruel place, also in glorious sunshine, it abound of rats, snakes and trash, always 😒.. but when the rain pours down it's complete disaster 😭. Thousands of people live in tiny "festival" tents right on the ground, mud and trash flows, the hygiene, which is more than bad enough in dry weather, also flows over, with all it involves.. 😏 the tents are not waterproof at all, So both the people and all their possessions get wet..

On Saturday morning, everyone was wet and freezing, without a chance to dry or warm before the sun arrived at noon. The mothers cried and the kids praised, of cold and despair, and the whole area was a single big mud hole, where the garbage floated around everywhere 😢.

We were called pretty early, first we were collecting pallets, old and rotten, for which Omar had had to pay a lot of money. Then we went to Moria, and I got complete shock 😳! Although the sun had come up, and although I knew in advance that the conditions had become much worse since last year. That's the worst thing I've seen in my whole life 😭!

Many organizations, including those who are really doing completely different things, stood shoulder by shoulder and work all day cleaning up, and preparing for the next downpour. I joined picking trash. I know excellent well that the young boys are much stronger than me, and those pallets were heavy! There were several working teams that put tents on pallets, and more people who picked trash, all day. We were many, but the area was far too large, and we ran out of both pallets and bags long before we were in goal. The Garbage Picking was a disgusting, but also very nice task. The refugees were incredibly grateful, very many stopped to thank us, smiling, grateful enough. It was crawling with happy, curious kiddos 😍! In sandals and flip-flops 😳, meanshile I was wearing socks and sneakers.. and anxious that I didn't take rubber boots.. Rubber Gloves I had too, but it was really disgusting after all. And there they live, all these adorable cubs, including many, many infants 😍😢!

The worst thing really was that we couldn't give away a single bag, they stood there with praying eyes, these children, praying on their knees to get a bag. And I had to say no 😢! I've never felt more crappy, but everything costs money, we had too few, and we know that a bags are worth more than gold..

In the evening there was tarpaulins; one tarpaulin, a little too small and four pieces of string to tie in each corner, every tent could get. Everyone knew it was going to rain too this night, so it was worked at high speed putting plastic over the tents. I was looking after the car, with all the plastic inside, because Omar asked me to, while he was handing out to the teams that put them on. When the car was empty and had to run down for the refill of more plastic, I had to join. There was a German girl driving, and she couldn't drive alone because it's not safe. "Moria / the jungle by night" really wasn't some nice experience 😳, somehow.

Suddenly Omar got a message of trouble, somewhere in the big big camp. Then we had to finish and all volunteers had to evacuate, Moria is deadly when there's trouble. And there are thousands of little children. In tent 😢..

Sunday it was at it again. This evening I also looked after car, this time in a much more troubled place in the camp, and with a car where the one door and the broken window are repaired with happy-Pak and tape 😳, and which was full of, for The Refugees, very valuable tarpaulin.. this evening it was just Omar and me, and there were constant trouble and fighting around us. Omar went right in, with great authority and stopped every single one. But I was terrified of him, as so often, but for once, I was also afraid of my own safety. What am I supposed to do if someone came up and put on the plastic and tape door? I definitely knew what I would have done; I would run! Down to the police and the military who stood further down the road, and let car be car and plastic be plastic.. I would provide for my own safety first, which would have been completely according to the instructions. And there it crawling huh by kiddos 😍😭.. It cuts me far into the soul to just tell it 😢..

After that, we went out for dinner. Well knowing that there were still many tents left, without neither pallet underneath nor plastic over. And well knowing that there should come lots of rain, also this night 😒.. and that's how it is..

If you have been able to read all the way here, please: Press some reaction; it means very much when you sit in all this here. For more than me.

And very preferably; share it further too 🙏


Vondt, vakkert og vått fra Lesvos❤️

Jeg lover; jeg skal ikke be om penger i dette innlegget. Jeg vil bare fortelle om hvordan det er! Men jeg ønsker meg så inderlig at noen vil reagere, og ikke minst dele 🙏! Det er flere enn meg her som sitter og følger med på det (og leser innleggene mine ved hjelp av Google Translate.. noe som gjør meg både litt bekymret og litt lattermild..🤭..)

En av disse er min gode venn, min sjef i #Refugee4refugees, min store helt, men også «guttungen» min; Omar Alshakal❤️. Han er bare femogtjue år, men han er den mest voksne og livserfarne 25-åringen jeg noensinne har møtt. Og den livserfaringen han har, unner jeg virkelig ingen😢! Som flyktning fra Syria har han vært gjennom svært traumatiske opplevelser, i krigen i Syria, men også under selve flukten, hvor han med livet som innsats svømte over fra Tyrkia til Hellas. Jeg har kjent han lenge, og vet mye om den tragiske historien hans, men skal ikke gå nærmere inn på det, det er hans historie, ikke min. Han kom så tidlig, og var så ung og ressurssterk at han fint kunne ha skapt seg et liv og en fremtid i Europa. Men det gjorde han ikke. Han kom hit for å hjelpe andre, og nå har han vært her, jobbet kontinuerlig, og nærmest båret denne flyktningkatastrofen, for det er det det er, på sine unge skuldre, i over fire år! Alarmberedskapen vi har vært i de siste dagene, har gitt meg anledning til å jobbe tett sammen med han, og jeg er veldig bekymra; jeg ser at han er utslitt og fortvila, og det går på helsa løs😢, han sover alt for lite, og flere ganger har jeg måtte tvinge han til å spise. Men jeg har også fått se hvor dyktig han er, hvor høy anseelse og respekt han nyter, både hos flyktningene og de frivillige organisasjonene, og jeg er helt utrolig stolt av han😍!

«Emergency 48 hour on-call» i hele helgen innebar ikke at vi jobba 48 timer i strekk, men at vi var parat, med alt nødvendig utstyr klart, absolutt hele tiden. Og vi jobba mye! Mange hadde blitt lovet fri, etter mange og lange, tunge arbeidsdager, men det var ingen som mukket over å måtte være på vakt, og ikke få fri i det hele tatt. Det er jo krise hele tiden, men det som utløste denne alarmberedskapen var det voldsomme regnværet. Moria-leiren og spesielt «The jungle», området rundt, er et grusomt sted, også i strålende solskinn, det florerer av rotter, slanger og søppel, alltid😒.. Men når regnet pøser ned er det fullstendig katastrofe😭! Tusenvis av mennesker bor i bittesmå «festival»telt rett på bakken, gjørme og søppel flyter, det sanitære, som er mer enn ille nok i tørt vær, flyter også over, med alt det innebærer..😏 Teltene er overhodet ikke vanntette, så både menneskene og alle deres eiendeler blir klissvåte..

Lørdag morgen var alle søkkvåte og iskalde, uten mulighet for å tørke eller varme seg før sola kom, utpå formiddagen. Mødrene gråt og ungene hylte, av kulde og fortvilelse, og hele området var et eneste stort gjørmehull, hvor søppelet fløt rundt overalt😢.

Vi ble utkalt ganske tidlig, først lempa vi paller, gamle og råtne, som Omar hadde måttet betale i dyre dommer for. Så dro vi til Moria, og jeg fikk helt sjokk😳! Selv om sola hadde kommet opp, og selv om jeg visste på forhånd at forholdene hadde blitt mye verre siden i fjor. Det er det verste jeg har sett i hele mitt liv😭! Mange organisasjoner, også de som egentlig driver med helt andre ting, sto skulder ved skulder og jobba hele dagen med å rydde opp, og klargjøre til neste regnskyll. Jeg meldte meg til å plukke søppel, jeg er ikke noen svekling, men vet utmerket godt at de unge guttene er mye sterkere enn meg, og de pallene var tunge! Det var flere arbeidslag som satte telt på paller, og flere som plukka søppel, hele dagen. Vi var mange, men området var altfor stort, og vi gikk tom for både paller og søplesekker lenge før vi var i mål. Søppelplukkingen var en motbydelig, men også veldig hyggelig oppgave. Flyktningene var utrolig takknemlige, veldig mange stoppet for å takke oss, smilende, ubegripelig nok. Det krydde av glade, nysgjerrige unger😍! I sandaler, crocks og flip-flops😳, mens jeg hadde sokker og joggesko.. og angret på at jeg ikke tok gummistøvler.. Gummihansker hadde jeg også, men det var skikkelig ekkelt likevel. Og der bor de, alle disse skjønne ungene, inkludert mange, mange spedbarn😍😢! Det verste var egentlig at vi ikke kunne gi fra oss en eneste søplesekk, de sto der med bedende øyne, disse barna, og ba på sine knær om å få en søplesekk. Og jeg måtte si nei😢! Så kjip har jeg aldri følt meg, men alt koster penger, vi hadde for få, og vi vet at en søplesekk er mer enn gull verdt.. til alt mulig annet enn søppel, når det er mer regn i vente, og det var det.

På kvelden var det plastduk som sto for tur; én plastduk, gjerne litt for liten og fire biter snor til å knytte i hvert hjørne, var det hvert telt kunne få. Alle visste at det skulle regne også denne natta, så det ble jobbet i høyt tempo med å legge plast over teltene. Jeg var med og passet på bilen, med all plasten inni, fordi Omar ba meg om det, mens han delte ut til teamene som satte dem på. Da bilen var tom og måtte kjøres ned for påfyll av mer plast, måtte jeg bli med. Det var ei tysk jente som kjørte, og hun kunne ikke kjøre alene, fordi det ikke er trygt. «Moria/The jungle by night» var virkelig ikke noen hyggelig opplevelse😳, på noe vis. Plutselig fikk Omar melding om bråk, et eller annet sted i den ubegripelige store leiren. Da måtte vi avslutte og alle frivillige måtte evakuere, Moria er livsfarlig når det er bråk. Og der bor det altså tusenvis av små barn. I telt😢..

Søndag var det på’n igjen. Denne kvelden passet jeg også på bil, denne gangen på et mye mer urolig sted i leiren, og med en bil hvor den ene døra og det ødelagte vinduet er reparert med Glad-Pak og teip😳, og som var full av, for flyktningene, svært verdifull plastduk.. Denne kvelden var det bare Omar og meg, og det var stadige tilløp til bråk og slåsskamper rundt oss. Omar gikk rett inn, med stor myndighet og autoritet, og fikk stoppet hver eneste en. Men jeg var livredd for han, som så ofte, men for én gangs skyld var jeg også redd for min egen sikkerhet. Hva skulle jeg gjøre, liksom, hvis det kom noen og gjøv løs på plast-og-teip-døra? Jeg visste helt klart hva jeg ville ha gjort; jeg ville løpt! Ned til politiet og de militære som sto lenger ned i veien, og latt bil være bil og plast være plast.. Jeg ville sørget for min egen sikkerhet først, som ville ha vært helt i henhold til instruksen. Og der kryr det altså av unger😍😭..

Det skjærer meg langt inn i sjela å bare fortelle det😢..

Etterpå dro vi ut og spiste. Vel vitende om at det fortsatt var mange telt igjen, uten verken pall under eller plast over. Og vel vitende om at det skulle komme masse regn, også denne natta😒.. og sånn er det her..
Hvis du har orket å lese helt hit, så vær så snill: trykk på en eller annen reaksjon; det betyr veldig mye når man sitter oppi alt dette her. For flere enn meg.

Og aller helst; del det også videre🙏